Stjernene henger glitrende over den vinterkalde Konnerudgryta. Det myldrer av aktivitet på begge banene. Den ene grønn. Den andre blank. På den ene har de på seg skøyter. På den andre fotballsko. Større er ikke forskjellen. Større er ikke skillet. Gutter og jenter, smilende, leende, leikende, hodestups forelska i idretten de elsker aller mest. På hjemstedet sitt. Etter skolen. På kveldene. I helgene. Kalde dager, kalde kvelder. Hele vinteren. Hele sommeren.
Midt mellom banene ligger selve hjertet i Konnerudgryta. Et rødt hjerte. Et pulserende hjerte. Et samlende hjerte. Et lidenskapelig hjerte. Et vennskapelig hjerte. Et hjerte med plass til å dele gleder. Og sorger. Til å dele oppturene. Og nederlagene. Der nede på gressvollen, midt mellom isen og gresset skal klubbhuset ligge. Et knutepunkt. Mellom sommer og vinter. Mellom idretter i et fleridrettslag. Et knutepunkt mellom mennesker. Et knutepunkt alle har et forhold til. Et sted vi alle er glad i. Et sted vi alle er velkommen. Et sted vi alle hører hjemme.
Åpner man døra og går inn slår vaffellukta mot deg. Kiosken frister. Hyggelige mennesker møter deg med vennlige smil. Dugnadsånden fyller deg med fred. Hverdagens stress og mas blir igjen på utsida. Her inne, er det bare en ting som betyr noe, og det er det idrettslige fellesskapet. Samholdet. Den felles interessen. Lidenskapen.
Musikken i garderoben er øredøvende. A-lagskapteinen har skrudd opp volumet. 90-tallsmusikken dundrer. Unggutta sitter med store øyne. Gamlegutta, garderobens lærere, viser hvordan det danses. Sjekkes. Ordnes butikk. Garderobens skole er naken. Den er rett fra levra. Den er ærlig. Åpen. Og ekte.
En unggutt får så øra flagrer over dårlig pumpa baller. Bot. Ymse 100 kroner. Søpla er heller ikke tømt. Botsjefen gnir seg i henda. Avslutningsfesten blir sprek i år. Reglementet henger på døra. Her opereres det ikke med anmerkninger eller advarsler. Bøddelen er brutal. Læringseffekten formidabel. Kultur.
Kaffetrakteren er skrudd på, toastjernet varmt, og kjøleskapet fullt av cola. Cola som en kremmer i laget selger for 20 kroner stykke etter en tur han hadde i Sverige tidligere i vinter. Folk kjøper. Men glemmer å betale. Han selger. Og glemmer å ta betalt. Dampen fra dusjen siger ut i garderoben. Du hører et skrik etter at en tilfeldig utvalgt har fått et pisk med håndkle der inne. Sikkert helt ufortjent. Allikevel helt akseptert. Det er garderoben. Det hjerterommet helt innerst i klubbens hjerte. Det er rommet i klubbhuset som samler et lag. Hver eneste dag. Hver eneste kveld. År etter år. Sesong etter sesong. Det er symbolet på fellesskapet. Symbolet på samholdet.
I Konnerud IL har vi over 100 bandy og fotball-lag. I ulike aldre. Fra yngst til eldst. Jenter og gutter. Lag som spiller hjemmekampene sine i Konnerudgryta. Som trener der nede. Som til tider lever der nede. I den pulserende aktivitetsgryta vår. Der det kokes kommende toppidrettsutøvere, kommende dommere, trenere, idrettsledere. Der det kokes vennskap. Der det kokes minner. Der det kokes barne og ungdomstid. Kokes og tilbredes. Av myldrende aktivitet og kruttsterkt fellesskap.
Hjertet for denne aktiviteten er klubbhuset. Og det viktigste hjerterommet av de alle er garderoben. Garderoben binder oss sammen. Gjør idretten til noe mer enn bevegelse. I garderobeveggene sitter historien. Kulturen. Ingen kjenner norsk idrett bedre enn en gammel garderobevegg. Ingen forstår grunnverdiene i idretten bedre enn den samme veggen.
Snart blåser dommerne av kampene på banene denne kalde februarkvelden under stjernene. Både den grønne og den blanke banen er snart tom. Garderobene står der tålmodig og venter. I det fløytesignalene skjærer gjennom vinterlufta skal de igjen fylles av latter og glede og de gamle veggene skal få høre nye historier. Som de alltid vil bære med seg. Som minner. Delte minner.
Sammen om noe!
Om å dyrke garderobekulturen.
– AV LAGE SOFIENLUND
